Det viktige første-, andre- og tredjeinntrykket

Hver dag – det vil si hver arbeidsdagsmorgen – kjøper jeg kaffe på 7-Eleven. Jada, de har bedre kaffe på ordentlige kaffebarer, men til prisen synes jeg den er helt OK, jeg gidder ikke betale det dobbelte for halvparten så mye kaffe. Og en stund fikk vi faste koffeindrankere til og med VIP-behandling og slapp unna med ti kroner koppen.

Jeg har sett eiere og ansatte komme og gå, og prøver å holde en god tone overfor dem alle. Med noen få har det vært litt vanskelig; ti ville hester kunne ikke ha dratt et smil ut av dem. Jeg forstår ikke åssen man kan jobbe i et sørvisyrke og ikke gidde å smile. Det gjør jo arbeidsdagen så uendelig mye bedre og lettere.

For ikke lenge siden sto det ei ny jente bak disken. Hun er søt og hyggelig, og ser ut til å være på randen av 20-tallet, spedbygd, med mørkt hår og store dådyrøyne. Og bitteliten. Vel, ikke dvergstørrelse, men et sted mellom 1,50 og 1,60. Selv ligger jeg nærmere 1,90, så det er et stykke ned.

Jeg har fabulert om å entre sjappa en sen lørdagskveld og be om grønne Pringles, Petterøes 3 og en pakke kondomer (noe jeg anser for et ikke usannsynlig lørdagskveldsinnkjøp), for så å lene meg tilbake og nyte forestillingen, og se om hun kanskje tar poenget i spøken før hun har plukka alle tre tinga ned fra øverste hylle. Jeg lurer på om Arbeidsmiljøloven gir henne krav på stige …

Første gang jeg kjøpte kaffe av henne klarte jeg noe jeg bare har gjort én gang før: Jeg sølte kaffen utover disken – og meg selv. Jeg er usikker på hva som skjedde, men det var en kombinasjon av fomling med kortholder, penger og en kopp hvor lokket ikke var ordentlig satt på – noe som forundrer meg, siden jeg alltid bruker å passe på slike ting.

Det var det førsteinntrykket. Jeg satset på at det ville gå bedre dagen etter. Så feil kan man ta.

Ny morgen. Hun står igjen bak disken. Jeg trykker på LCD-displayet på knappen med mitt sedvanlige valg: cappuccino. Men i stedet tror maskinen at jeg ber om espresso, som står på knappen over. Jeg er et sted mellom 95 og 100 prosent sikker på at jeg trykket riktig, og mener at det er berøringsskjermen som begynner å bli sliten.

Vel, gjort er gjort, og jeg velger å fylle på melk ved å trykke på “Melk i kaffen”-knappen. Her kommer det omtrent en teskje hver gang, så det skal en del trykking og tålmodighet til før nivået i koppen nærmer seg akseptabelt.

Da skjer det: Etter noen suksessrike trykk på “Melk i kaffen” mener maskinen at jeg i stedet skal ha “Fairtrade kaffe”, og begynner å spy ut en full kopp med nettopp dette. Siden jeg allerede har en espresso og litt melk i min kopp, går det som det må: Koppen renner over.

Allerede litt beskjemmet tar jeg kontakt med henne og forklarer situasjonen. Hvorvidt det er min feil eller ei er ganske irrelevant; kunden har alltid rett. Hun kommer bort til maskinen for å ta med seg den mislykkede kaffekoppen bak disken og helle den ut i vasken. Hun finner fram en serviett mens hun forklarer at hun trenger den fordi hun ikke har lyst til å brenne seg på fingrene hvis hun søler. Hun tømmer ut litt, men ikke nok, og søler kaffe både på hendene sine og på gulvet foran maskinen.

Jeg lager cappuccinoen min, betaler og går dukknakket til jobben.

Det var det andreinntrykket. Jeg satser på at det vil gå bedre neste gang.

Nok en ny dag, ny setting: Hun står ved den ene av de to kaffemaskinene og holder på med noe. Jeg gliser og sier: “Jeg håper det går bedre i dag! Det er bare etter at du begynte her at jeg har rota så mye.” Hun ler litt.

Jeg setter koppen under tuten. De som har kjøpt kaffe på 7-Eleven har kanskje registrert at det finnes en hendel på siden av tuten som man man kan dra opp og ned for å heve og senke den. Jeg tar tak i denne for å senke tuten litt nedover, men nå sitter plutselig hendelen fast, slik at jeg i stedet for å dra tuten ned, drar frontluka litt opp. Den er låst, men bare halvveis, slik at maskinen ikke vil lage kaffen min. Så jeg må, enda et hakk flauere, tilkalle hennes oppmerksomhet for å få lukket luka ordentlig.

Maskinen setter i gang med kaffeproduksjonen igjen, men bare kaffen kommer ut; melka renner ned på innsiden av luka. Hun er bak disken igjen og ekspederer en kunde. Jeg bytter stilltiende til den andre maskinen, men advarer neste kaffekunde om problemet.

Det var det tredjeinntrykket.

De siste to gangene har det derimot gått bra. Det betyr at jeg overfor henne har en feilfri-rate på 40 prosent. Herfra kan det bare gå bedre. Nesten garantert.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *